Hei alle sammen! Nå er jeg «tilbake» fra sykdommen. Fikk omgangssyke i helga, og er derfor ikke helt synkronisert med julekalenderen.
I dag tenkte jeg å ta opp noe som jeg tidligere så på som et paradoks. Vi har alle en fortid, en historie. Denne historien har vært med på å forme oss til det mennesket vi er i dag. På godt og vondt.
Jeg har mange eksempler på hendelser jeg er takknemlig for å ha opplevd i dag, som jeg absolutt hatet da jeg var i situasjonen. Triste ting, slitsomme og frustrerende situasjoner. I dag er jeg takknemlig for disse prøvelsene.
Hvordan kan det ha seg at en situasjon man føler så sterke negative følelser for ender opp med å bli til noe man senere ikke ville vært foruten?
Stikkordet er vekst. Man lærer noe av situasjonen, som gjør en til et mer utviklet menneske, rustet til å takle lignende situasjoner bedre. I NLP sier vi, «There is no failure, only feedback».
Tenk over dette, hvordan kan et lite frø bli til den vakreste blomst? Frøet må vannes, og ha et godt jordsmonn såklart. Men før frøet springer ut som en vakker rød rose må det vokse seg gjennom mye motstand. Det må trenge gjennom den tettpakkete jorden før frøet blir til blomsten det er ment å være.
Motstand = utvikling.
Tror du rosen som står der i full blomst tenker tilbake på livet sitt og er deprimert over all motstanden den en gang møtte? Personlig tror jeg ikke rosen er helt «der».
Forresten er det utrolig fascinerende å se på hvordan løvetann har det med å tilsynelatende «sprenge» seg selv opp av asfalten. Legg merke til dette når sommeren kommer.
Poenget er at det som har skjedd er ikke viktig, men hvordan du forholder deg til det som har skjedd. For du forholder deg sikkert til det på en eller annen måte uansett – du kan velge hvordan!
Jeg skjønner at dette ikke alltid er like lett å forstå, derfor spør jeg deg:
Hvordan ville du følt det dersom du kunne akseptere fortiden din 100%, og tatt med deg lærdommer fra tidligere erfaringer inn i fremtiden? Hvor mye bedre vil fremtiden bli?
