Jeg så et interessant program på National Geographic i går. Det het «Fengslet i utlandet» og handlet om en gruppe FN-soldater som ble tatt til fange av RUF-opprørere i Sierra Leone. Programmet skildret i detalj hva FN-soldatene gjorde på stedet, hvordan de kom i klammeri med opprørerne, hvordan de ble tatt til fange og hvordan de klarte å rømme.

Jeg fant det ekstremt interessant å følge spesielt flukten gjennom ungelen. FN-soldatene hadde ikke sovet på 6 døgn da de satte ut i den tette jungelen. De hadde drukket minimalt og begynte å bli desillusjonerte som følge av dette. Solen stekte og de befant seg i et mild sagt ugjestmildt miljø.

De begynte å bli desperate etter vann, ettersom dette var nødvendig for å overleve. Da de nærmet seg det som kunne se ut som en elvebredd, ble skuffelsen stor da de fant ut at elven var totalt uttørket. FN-soldatene la seg oppgitt ned på bakken da dette virkelig begynte å se mørkt ut. Alle mann var totalt utkjørt og de måtte få i seg væske innen få timer, ellers ville døden bli et faktum.

Lederen lå på rygg og så opp mot himmelen, for sliten til å kjenne smertene og redselen for å dø. Han ga seg totalt hen i situasjonen, etter alle disse døgnene med vandring i jungelen. Etter all prøving og feiling. Etter all smerten og traumatiske opplevelser de alle hadde blitt utsatt for.

Plutselig skjærer en lyd igjennom stillheten som preget soldatene som lå på bakken. Det var et froske-kvekk. Og der det er frosker, er det etter all sansynlighet vann. De samlet sammen alt de hadde igjen av krefter og gikk mot lyden. Etter en del ustø skritt åpenbarte det seg det de alle hadde håpet på. De fant et par gjørmete pytter. De puttet femdobbelt doser med vannrensende ampuller i flaskene sine og helte vannet over, og drakk som som det ikke fantes noen morgendag. Endelig fant de redningen, og de fikk krefter nok til å vandre de resterende milene gjennom jungelen for så å bli reddet av en lokal bonde.

Det er en mening med alt

Grunnen til at jeg deler denne historien med deg er at jeg synes det er utrolig hvordan det virkelig ikke var meningen at disse soldatene
skulle dø, til tross for den ekstremt dårlige oddsen. Universet, eller gud, eller hva du nå enn kaller det hadde en helt annen plan for dem.
Etter all stangingen mot veggen, ga de seg bare hen til situasjonen, og deres håp ble besvart av noe som var utenfor deres kontroll. Det lå ikke i planen at de skulle dø nå, og på den måten.

Noen kan finne det beroligende å tenke på at alt har en mening. Man kan finne det befriende å tenke at universet har en plan for deg. Når alt er på det mørkeste og håpet nesten er ute, blir man hentet inn igjen og satt på riktig spor. Det behøver ikke være så drastisk en gang, tar du deg bare tid til å finne roen og lytte, vil du finne svar. Det vil alltid finnes et svar på spørsmålet ditt, uansett situasjon. Det gjelder bare å lytte og å lete ette svaret.

Ps. Det hører med til historien at lederen av soldatene i etterkant ble syk av en parasitt som satte seg i ryggmargen. Dette førte til total lamhet fra ribbeina og ned, men etter 6 måneder med rehabilitering ble han 100% frisk, og er nå en av englands mest kjente fjellklatrere.

http://en.wikipedia.org/wiki/Phil_Ashby