NRK-programmet «Ingen grenser» hvor 11 funksjonsnedsatte deltakere krysser nordkalotten med Lars Monsen vises nÃ¥ pÃ¥ TV. Programmet er ganske ekstremt, med tanke pÃ¥ at deltakerne skal gÃ¥ 500km i villmarken. Alle har sine forskjellige funksjonsnedsettelser, en mangler bein, en er lam, en annen døvblind, samt en del andre begrensninger.
Gruppa skal samarbeide for å nå sitt mål, med Lars Monsen som ekspedisjonsleder. Det jeg finner fascinerende er at disse menneskene gjør noe man aldri skulle tro kunne gå an. Mentalt sett er de som deg og meg, helt vanlige mennesker. Rent bortsett fra at de alle viser en ekstrem innsatsvilje. De er fast bestemt for å nå målet sitt, og de gjør det de kan for å få det til.
Programmet viser klart hva som er mulig når man trosser frykt, tar utfordringer, og faktisk benytter seg av de ressursene man faktisk har. Her er det ikke fokus på begrensninger og hva man ikke kan, heller hva man kan og hva som er mulig å gjøre.
Denne serien viser at man faktisk kan fÃ¥ til det umulige, med rett hjelp – og riktig innstilling. NÃ¥r man ser en som er lam, eller en som for eksempel er blind, skal det ganske mye til før man tenker at den personen faktisk kan krysse nordkalotten. NÃ¥r man ser personer med funksjonsnedsettelser, er det nesten ikke til Ã¥ unngÃ¥ Ã¥ ubevisst sette mentale merkelapper pÃ¥ vedkommenes situasjon. «Den personen trenger sikkert hjelp/stakkars/hvordan skjedde dette?/glad det ikke er meg/» osv..
Deltakerne i «Ingen grenser» bryter ut av disse merkelappene og knuser de eventuelle fordommene som skulle finnes. De viser en tydelig aksept av situasjonen sin og har et fremtidsrettet fokus. NÃ¥r det til tider butter litt, fungerer Lars Monsen som en fantastisk motivator. Jeg har ikke hørt han ytre en eneste negativ holdning til nÃ¥, og han er utrolig flink til Ã¥ reframe situasjoner. Man ser tydelig at denne mannnen har opplevd en regnværsdag tidligere, og at han har kommet godt ut av det. Dette har gitt mannen en stÃ¥lkontroll pÃ¥ egne følelser, og hans positive tankesett smitter lett. Derfor blir deltakerne sÃ¥ motiverte nÃ¥r de føler ting gÃ¥r litt trÃ¥tt, og de samler seg sammen og fortsetter ferden.
Å begi seg ut på noe slikt for mennesker i slike omstendigheter krever enormt mye, men det beviser også at ressursene er der, og at det faktisk er mulig. Derfor skal vi være takknemlige for at deltakerne er så inspirerende og at de er så gode forbilder for oss andre.
